Rogaland er rikt på kulturminner og har spennende arkeologiske funn som tar oss helt tilbake til når isen takk seg tilbake og mennesker først bosatte seg langs kysten av Norge. Våre kulturminner anses som en ressurs for felleskapet og består av ikke fornybare verdier. Rogalands kulturminner og kulturmiljøer er også en viktig ressurs for å utvikle besøksmål og næringsvirksomhet i vår region. De må derfor registreres slik at kommende generasjoner kan få kunnskap og glede av dem.

Ifølge Kulturminneloven er det tiltakshaver, (den som setter i gang eller som har ansvar for et tiltak), som har undersøkelsesplikt i forhold til kulturminner. For å oppfylle undersøkelsesplikten må fylkeskommunen få en søknad om det planlagte tiltaket. Etter at de nødvendige undersøkelsene i saken er gjort, gir Fylkesrådmannen en uttalelse til hvordan tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner.

Hva er en arkeologisk registrering?

Fylkeskommunen vurderer hver søknad om tiltak som kommer inn. I noen saker holder det å gjøre et arkivsøk og kartstudier, for å vurdere hvordan det påvirker kulturminnene i området. I andre saker kan det være nødvendig å reise ut for å kontrollere om tidligere kjente kulturminner ligger der kartet sier de skal ligge. Ut fra terrenget og hva som ligger rundt stedet, blir det også vurdert om det kan være kulturminner i området som ikke blitt oppdaget tidligere.

I slike tilfeller gjør fylkeskommunen en arkeologisk registrering. En arkeologisk registrering er ikke det samme som en arkeologisk utgravning. Ved registrering blir kulturminner i et område kartlagt. Ved en arkeologisk utgravning blir kulturminnet i hovedsak dokumentert og fjernet, og dette kan kun skje etter søknad om, og innvilgelse av, dispensasjon fra kulturminneloven.

Når vi registrerer kulturminner i et område tar vi i bruk ulike metoder, avhengig av hva vi leter etter og hva slags terreng det er i området.

Overflateregistrering

Når vi skal søke etter kulturminner som er synlige i terrenget, kaller vi dette overflateregistrering. Vi går systematisk over et område og ser etter gravhauger, røyser, hustufter, steingarder, kullgroper, fangstgroper og andre synlige, arkeologiske kulturminner. Kulturminnene blir beskrevet, fotografert og kartfestet. Vi bruker ofte et jordbor for å undersøke massene i området og det er vanlig å grave frem deler av kulturminnet med spade for å bekrefte eller avkrefte kulturminnet, og ta ut prøver for datering.

 

Innmåling av røys i Sandnes kommune Rogaland fylkeskommune

Prøvestikking

Vi søker etter steinalderboplasser ved å grave prøvestikk.

Steinalderboplasser er vanligvis ikke synlige på overflaten. Selv om boplassene den gang var kjennetegnet av telt eller hytter, opptrukne båter, ildsteder og annet, så er de aller fleste sporene nå råtnet bort. Som regel er det kun restene av steinredskapene som er tilbake, skjult under torven.

For å finne dem må vi grave prøvestikk: Ved hjelp av spade åpnes små ruter på ca. 40 cm x 40 cm. Vi graver så dypt at vi støter på berg, eller til vi er sikre på at det ikke er flere funn. Jorden fra prøvestikkene siktes gjennom et såld, om mulig bruker vi også vann. De vanligste funnene er små flintbiter, rester fra tillaging av redskaper. Etterpå fylles hullene igjen, slik at det nesten ikke synes at vi har vært på stedet.

Prøvestikk graves ikke overalt, k

un der det er grunn til å tro at mennesker har holdt til i steinalderen. Dette er vanligvis steder som for flere tusen år siden har vært en fin flate å slå opp teltet på, med gode plasser for opptrekk av båter, like ved datidens vannkant.

Prøvestikking med vannsålding i bekk, Bokn kommune Rogaland fylkeskommune

 

Maskinell sjakting

Mange kulturminner er verken synlige på overflaten eller mulig å finne ved å grave prøvestikk. Dette gjelder for eksempel rester av hus, graver, spor etter dyrking, ildsteder og innhegninger.

Mange gravhauger har gjennom årenes løp blitt fjernet på overflaten, men det kan likevel være spor etter graven under matjorden. I tillegg ble mange mennesker i fortiden begravd uten synlig markering på overflaten.

For å finne slike kulturminner benytter vi oss av gravemaskin, som åpner søkesjakter for oss. Sjaktene er normalt 3-4 m brede og legges med ca. 12-15 m mellomrom. 

Kun matjordlaget fjernes, slik at overgangen mellom matjord og undergrunn blir synlig. Her kan restene etter takbærende stolper (fra hus), kokegroper, graver, og andre arkeologiske spor komme til syne. Alle synlige spor blir kartfestet. Noen steder tar vi ut prøver for datering. Når arbeidet er avsluttet, fylles sjaktene igjen. Metoden benyttes normalt i dyrket mark, men kan også brukes andre steder. 

Fylkesarkeologene disponerer ikke egne gravemaskiner. Vi har rammeavtaler med ulike maskinentreprenører i forskjellige deler av fylket. Tiltakshaver kan også velge å selv stille med maskin og fører.

Sjakting på Frøyland, Time kommune Rogaland fylkeskommune

Rapport

Vi skriver alltid rapporter fra våre arkeologiske registreringer. Om det er en spesiell rapport du er interessert i, kan du ta kontakt med oss, så sender vi den til deg

Hvem betaler?

Det koster ingenting å få sin sak vurdert av fylkeskommunen. Vi kommer gjerne ut på befaring for å se på planene sammen med tiltakshaver. I noen tilfeller er det nødvendig med ytterligere undersøkelser. - Det vi kaller for arkeologisk registrering. Hvem som skal dekke kostnaden for registreringen er avhengig av hva slags tiltak det gjelder. Det finnes spesielle ordninger for jordbruksvirksomhet og mindre, private tiltak.

Ifølge Kulturminneloven er det tiltakshaver som skal betale for en arkeologisk registrering. Tiltakshaver er den som setter i gang, eller som har ansvar for et tiltak.

Det er gjort unntak for det som kalles mindre, private tiltak. I slike saker dekker staten alle utgifter til arkeologisk registrering, også leie av gravemaskin. Dette er tiltak som ikke er av kommersiell karakter, men som gjennomføres til privat bruk for én eller et begrenset antall brukere. Eksempler på dette kan være vann- og avløpsledning til egen bolig, oppføring av garasje til eget bruk eller opparbeiding av egen tomt.

For jordbruket er det satt følgende grenser for hva som kan regnes som mindre, private tiltak:

• Nydyrking av inntil 15 dekar, fordelt på 5 år
• Traktorvei/landbruksvei inntil 3 kilometer fordelt på 5 år.
• Drenering av inntil 100 dekar jordbruksareal

Les mer om veiledning innen arkeologi hos Riksantikvaren.