Flytter inn i våningshuset fra 1700-tallet

Slik ser våningshuset på Foss ut i dag etter fire år med restaureringsarbeid.

Da Kristin Bern og Erling Ritland overtok gården på Foss i Suldal i 2017 holdt alle bygningene på å falle sammen. Først sikret de takene på alle hus, så satte de i gang med å restaurere våningshuset.

Foss har gårdsnummer 1 i Suldal og det er ingen tvil om at det har vært drift her lenge. Bruksnummer 5 ligger nærmest Suldalslågen av brukene på det flate høydedraget over riksvei 13. På det meste har bruket hatt våningshus, fjøs og løe, kårhus, stabbur, eldhus, smie, kvernhus og tre støler. Den eldste delen av våningshuset og stabburet er fra tidlig 1700-tallet, mens de andre bygningene er noe yngre.

Skuten er i sin helhet bygget opp på nytt med nytt bindingsverk. Stabburet som står nærmest bolighuset, er kanskje det neste prosjektet.– Min bestemor er vokst opp i dette huset. Hun giftet seg til gården Ritland noen få kilometer lenger opp i dalen. Der har jeg drevet gården videre etter min far. Mine fire ugifte onkler bodde i dette huset i flere tiår. Huset var bebodd til utpå 90-tallet.   

Forfallet hadde kommet langt da Kristin Bern og Erling Ritland overtok gården i 2017. Taket over den eldste stova fra 1700-tallet hadde store skader. Ytterkledning, vinduer, dører og deler av lafteveggene var svært dårlige. Bindingsverket og taket i skuten var helt ødelagt. Slik så framsiden av huset ut da ekteparet overtok eiendommen i 2017.

 – Det har vært min drøm å få satt dette i stand. Vi sikret først takene på alle bygningene og engasjerte tømmermenn til å renovere våningshuset, smiler Erling Ritland.

 

Kostnad på to millioner kroner

Det er tømmermennene Jostein Tveit og Ståle Mo som har ledet restaureringsarbeidet. Jobben startet med å gå i skogen på Ritland og finne tømmer. Alle materialene er nøye utvalgt og saget opp i Suldal. Stokkene til nye åser, eller «bjødnar» som man sier i Suldal, har Kristin vært med og barket.

Kristin Bern har tatt sin tørn med barkeøksa underveis.   – Det tok en dag å barke hver stokk for min del, men med Jostein gikk det raskere. Vi driver gården på Ritland og har vært her så mye som mulig sammen med snekkerne. Det har vært en fantastisk gjeng og vi har hatt det mye moro disse årene, kommenterer Kristin Bern.

Hun er vernepleier av yrke og har det siste året utelukkende vært engasjert på gården og i restaureringsarbeidet. Det er også hun som har vært hovedpersonen for å søke offentlige midler til prosjektet.

– Vi visste jo ikke noe om dette da vi satte i gang, men har lært mye underveis. Til sammen har vi fått tilsagn om støtte på rundt 1 million kroner fra Kulturminnefondet, SMIL-midler fra kommunen, Ta et tak og Rogaland fylkeskommune. Kostnadene er så langt på rundt to millioner kroner med arbeidet vi har gjort selv, opplyser Kristin.

Tar hus for hus

I 1875 var det utskifting av jord ved gården Foss. Det håndtegnete kartet viser at alle bygningene på gården er eldre enn dette, trolig også eldre enn 1850. Kulturmiljøet på Foss har definitivt nasjonal verdi og flere av bygningene er også evaluert til verneklasse A i SEFRAK. Da kartet ble tegnet 1875, var det en svalgang på hovedhuset. Enkelte av byggene er borte i dag, eller mindre som låven, men stabburet, smia, eldhuset, kvernhuset og to av stølene er altså her i dag. Kartet fra 1875 viser hvordan gården Foss var organisert på denne tiden.    

– Planen er å sette de i stand en etter en. Når vi blir ferdige med hovedhuset, flytter vi inn. Det er viktig for oss at alt blir gjort skikkelig, slår Erling Ritland fast.

Derfor er alt som er mulig å bruke om igjen tatt vare på. I lafteveggene i våningshuset er nye stokker tilpasset og kilt inn der det har vært nødvendig. Flere av de øverste kledningsbordene under takutstikket har vært møysommelig merket og satt tilbake der de stod. Alle åsene måtte fornyes, men mange av taksperrene er de gamle som i mange tilfeller er skjøtet på enden under takskjegget. Ekteparet går rundt på tunet og studerer arbeidet og smiler.

– Vi er vanvittig fornøyde og gleder oss til å flytte inn, konkluderer Kristin Bern og Erling Ritland.

Til toppen