Historie

Rogaland fylke inneholder det meste av norsk natur: Høyfjell med snø og is som aldri smelter, et vilt fjordlandskap, frodig jordbruksland og naken kyst.

Det sies at den mangfoldige naturen i Rogaland har formet mennesker med ulike typer lynne og identitet. Rogaland har fått navn etter folkegruppen rygene, og ryger skal rett og slett bety korndyrkere. Det var trolig det samme folket som på kontinentet ble kalt rugier.

På det flate Jæren er himmelen så høy at du ser hvordan den hvelver seg over jorda, og her ligger Norges vakreste strender. Derfor er store deler av kystlinjen vernet. Men ingen kan verne landet mot havet. Noen ganger stryker det ømt over hvite strender, andre ganger kaster det seg med vill kraft mot svabergene.

Forfatteren Alexander Kielland har beskrevet rogalendingenes forhold til havet: De lever hele sitt liv med ansiktet vendt mot sjøen. Havet er deres selskap, deres raadgiver, deres venn og deres fiende, deres erverv og deres kirkegaard.

For rundt 10 000 år siden streifet folk omkring på det tørre Nordsjølandet som nå er sunket i havet. Mot nordøst så de skyer som vitnet om land på andre siden. De satte seg i båtene sine, padlet over Norskerenna og fant den sørvestre delen av det landet vi i dag kaller Norge.

Det er spor etter dem flere steder i Rogaland. En stor boplass ble oppdaget i 1998, da oljeselskapet Statoil skulle legge en undersjøisk gassledning inn til Kårstø. Slik ble sirkelen gjennom tusenårene sluttet. I dag er Rogaland Norges olje- og gassfylke, og mange rogalendinger tilbringer tiden på oljeplattformer til havs, vår tids 'Nordsjøland'.

På 800-tallet hadde rogalendingene nære bånd til Irland, Skottland og Isle of Man. Både steinkors og runde kirkegårder tyder på at man i tidlig vikingtid fikk sterke kristne impulser derfra.

Etter at svartedauden midt på 1300-tallet hadde utryddet om lag 2/3 av befolkningen i Rogaland, var fylket i flere hundre år preget av økonomisk stagnasjon, ustabile samfunnsstrukturer og lammende pestepidemier.

Rask vekst

Den økonomiske utviklingen skjøt ikke fart før på 1800-tallet. Da fikk bønder og byborgere for første gang tilgang til enorme overskudd av en massevare som var lett omsettelig.

Hver vinter fra 1808 til 1870 kom store mengder sild inn til kysten for å gyte. Ufattelige mengder næringsrik mat ble øst opp fra havet i garn og nøter. Folk investerte i åpne fiskebåter, fraktebåter og større fartøyer for eksport.

Ikke bare selve fisket, men ganing, transport, salting, pakking og eksport krevde innsats fra titusenvis av mennesker. Etterspørselen etter tønner og fartøyer skapte arbeid og inntekt i fjorddistriktene og i innlandet.

Stavanger ble sentrum for en av landets aller viktigste eksportnæringer. Hver sommer seilte hundrevis av småfartøyer søkklastet med salt sild til markedene i Østersjø-området. De fleste av dem kom hjem igjen med korn, hamp eller lin.

Sildefisket og sildehandelen la grunnlaget for en bemerkelsesverdig økonomisk vekst. Kjøpmennene i Stavanger investerte i stadig større fartøyer. Etter at verdenshandelen ble fri rundt 1850, kastet de seg inn i kampen om de lukrative varefraktene på alle verdens hav.
I "seilskipenes storhetstid" vokste den norske handelsflåten til å bli verdens tredje største. Stavanger hadde den nest største flåten i landet, med over 600 skip i utenriksfart. Folk strømmet til og bosatte seg i tettsteder langs kysten, som Skudeneshavn og Kopervik. Den nye byen Haugesund ble et livlig senter for fiske og skipsfart.

Fra 1815 til 1875 vokste folketallet i fylket fra 45 000 til 115 000. I Stavanger ble innbyggertallet nesten tidoblet i samme periode. Fra å være en trang og sølete liten småby, selv i norsk sammenheng, ble Stavanger omdannet til en livlig handels- og skipsfartsby, landets fjerde største. Ingen annen del av landet opplevde så rask vekst og urbanisering.